Hvordan endte jeg opp her?
Vel, det spørsmålet har jeg stilt meg selv utallige ganger. For eksempel når jeg for ett par år siden kunne kjøre inn på Burj Al Arab 3 ganger i uken for å trene en overvektig Mazerati-kjørende 20-åring, eller når jeg her om dagen var hjemme hos en kunde i hennes Eleiko-utrustede hjemmegym og fikk servert espresso og fersk frukt fra en av hennes husholdersker mens jeg ventet på henne. La det bare være sagt, hadde du for 15-20 år siden fortalt at jeg, som da ikke engang likte å trene, i fremtiden skulle leve av å trene andre, da hadde jeg altså ikke trodd deg.
Idrett og trening har egentlig vært en del av livet mitt så lenge jeg kan huske, men jeg har ikke alltid satt like mye pris på det som jeg gjør i dag. På ett tidspunkt tror jeg hele familien min spilte tennis. Utenom meg. Jeg kunne ikke forstå at noen kunne betale for å spille tennis- jeg kunne ha betalt for å slippe. Da jeg ble gammel nok begynte jeg på friidrett, men det var mest på grunn av at venninnene mine gjorde det. Jeg kan ikke huske at jeg synes det var særlig gøy, og stevnene med alle nervene det medbar var i alle fall ikke noe jeg så frem til. Friidrettstreninger ble etterhvert byttet ut med søndagsjoggeturer med pappa, og så oppdaget jeg aerobic og step. Jeg ble spurt om å være instruktør i sistnevnte, og trening begynte å bli litt gøyere.
Etter videregående tok jeg ett år med idrett grunnfag på Universitetet i Stavanger. Jeg var usikker på hva jeg egentlig ville studere, men med en stadig økende interesse for trening og helse tenkte jeg at et slikt årsstudium i alle fall ville gi meg noe mens jeg fant ut av hva jeg skulle bli når jeg ble stor.
Det var på dette studiet jeg traff mannen jeg nå er gift med, og det er ikke til å legge skjul på at han har hatt stor påvirkning til at jeg har endt opp der jeg er i dag. Da vi flyttet til Stockholm for at han skulle studere naprapati, var jeg hakket mer interessert i kosthold enn trening, og leste til bachelor i ernæring ved Stockholms Universitet.
Etter 5 år i Stockholm flyttet vi hjem til Norge, men bare for sommerferien. Vi hadde nemlig bestemt oss for å flytte til Dubai for å starte eget. Eksakt hvordan den avgjørelsen ble tatt vet jeg helt ærlig ikke, alt jeg vet er at jeg ikke hadde sittet i Dubai i 38ende etasje ved et svømmebasseng i 35 grader (i slutten av november) og skrevet dette dersom det ikke var for at han der mannen min viste seg å ha både store drømmer og baller nok til å følge dem.
Planen var at jeg skulle ta meg av kostholdsdelen ved firmaet vårt Scandinavian Health & Performance (SHP) der vi skulle tilby personlig trening, fysioterapibehandling og kostholdsveiledning. Men sommeren før vi flyttet arrangerte AFPT for første gang sin intensivutdannelse til personlig trener, og dette var jo det perfekte komplementet til min rolle i SHP at jeg også kunne jobbe som personlig trener.
Etter 6 år med en treningsglad mann er det klart at jeg på dette tidspunktet var litt mer gira på trening enn før joggeturene med pappa liksom, men det var etter PT-utdannelsen jeg virkelig falt for trening. Kunnskapen og forståelsen om hva og hvordan man skulle trene for ulike målsetninger gjorde at treningsgleden og motivasjonen føk i været, og jeg synes også den dag i dag at det er gøyere å jobbe som PT enn som kostholdsveileder.
I løpet av mine nå snart 4 og ett halvt år i PT bransjen kan jeg ikke huske å ha angret på karrierevalget en eneste gang. Jeg liker friheten jobben min gir, og det faktum at ingen dager er like, og med første barn på vei (termindato er 9 dager unna i skrivende stund!) er jeg ekstra glad for å vite at jeg har en jobb som gir meg mer mulighet til å selv bestemme hvor mye jeg skal jobbe i fremtiden :-)