Nøkkelpunkter

• Selvmassasje er et vanlig tiltak som brukes på mosjonister og utøvere.
• Effektene som oppleves kommer sannsynligvis ikke av endringer på vevsnivå i muskel og skjelettapparatet.
• Effektene som oppleves har sannsynligvis opphav fra nervesystemet, som påvirkes når trykket fra massasjen aktiverer reseptorer i hud, bindevev og muskelvev.

Introduksjon

Selvmassasje med rulle, ball eller annet verktøy har blitt populært i sammenheng med trening det siste tiåret. Det brukes av både mosjonister på treningssenteret og idrettsutøvere på sine idrettsarenaer, og påstander om alt fra økt prestasjon, redusert restitusjonstid og redusert skaderisiko. I den første artikkelen av to om selvmassasje og «foamrolling» skal vi se nærmere på hvilke mekanismer som kan være i spill når man bruker disse tiltakene. Den andre delen skal se nærmere på effektene på prestasjon, vondter og restitusjon og vurdere om det er et tiltak som er verdt tiden. Videre i disse artiklene vil begrepet selvmassasje brukes som et fellesnavn for tiltak der man bruker et redskap til å rulle, trykke eller massere et område på kroppen.

Selvmassasje utføres normalt sett ved at et ytre objekt trykkes mot kroppen. De vanligste verktøyene er en avlang rulle av et relativt hardt materiale eller en mindre ball. Disse kan brukes til å påføre et jevnt trykk eller rulling over et område av kroppen, vanligvis påført rytmisk over 30-60 sekunder på et område. Dette vil gi en kompresjon av underliggende vev. Et viktig punkt å starte forståelsen av selvmassasje ut ifra er å forstå at trykk og berøring på kroppen ikke isolert vil trykke på en muskel. Før trykk eventuelt når inn til en muskel vil man trykke igjennom hud, bindevev, blodårer og nerver som ligger i området som trykkes på. Eventuell ømhet eller ubehag som oppleves ved massasjen trenger ikke å tilskrives signaler fra muskelvev, men vil mer sannsynlig påvirkes av efferente nerver i vevene som komprimeres over muskelen.

En medvirkende årsak til forventningene mange har til egenmassasje kan være tilknyttet navnet som ofte brukes i engelsk litteratur, «self myofascial release» som impliserer at myofasielt vev løsnes¹. Samtidig er det en normal oppfattning at ømme punkter i muskler på kroppen kommer av såkalte «muskelknuter», i blant sammenblandet med begreper som triggerpunkter. Vi skal se nærmere på disse påstandene og om det kan være en sannsynlig mekanisme for effekt av selvmassasje.

Diskusjon

Når man selvmasserer et område i kroppen vil altså opplevelsen av eventuelt ubehag eller godfølelse knyttet til selvmassasjen være summen av mange variabler. Summen av signaler fra reseptorer i hud, bindevev og nervestrukturer i området, nervesystemets prosessering av signalene og egne forvetninger vil være involvert. Ikke kun signaler fra muskelen².

I blant vil man høre forklaringer på selvmassasje sine effekter basert på at det er triggerpunkter som behandles. Konseptet «triggerpunkter» ble introdusert på 80-tallet, og var i utgangspunktet beskrevet som en dysfunksjon i muskelen der man har hypersensitive og ømme punkter i muskelvev som kan gi smerter lokalt eller lenger unna muskelen³. Dette kalles i blant på folkemunne for muskelknuter, enda en muskel ikke kan knyte seg anatomisk eller fysiologisk sett. Siden teoriene om triggerpunkter ble introdusert har det vært mange forsøk på å bevise eksistensen av triggerpunkter, men per i dag er det ingen enighet om disse punktene i muskelvevet faktisk finnes⁴. Evnen til å lokalisere punktene er svært upresist når det testes systematisk⁵, og behandlinger der punktene trykkes eller nåler har lite bevis for å være mer effektivt enn tiltak der punktene ikke påvirkes. Det som er utvilsomt er at det er vanlige å ha ømme punkter på kroppen, men hva årsaken bak ømheten er fortsatt uklart. Erfaringsmessig er det relativt normalt med ømme punkter i områder rundt muskelgrupper som trapezius, infraspinatus, setemusklene og lår, og leggmuskler på friske individer uten plager. Det er ikke klart om denne ømheten kommer av faktorer inne i selve musklene, bindevevet rundt, sensitiserte nerver i underhuden eller andre strukturer. Siden ømhet ved trykk er så vanlig er det ikke noe som tilsier at områdene over disse musklene må knas på.  Teoriene om triggerpunkter er per i dag ikke i fokus når man ser på effektene av selvmassasje, men fremtidig forskning vil forhåpentligvis enten utdype eller avkrefte eksistensen av triggerpunkter og deres eventuelle rolle ved selvmassasje.

Oppfatningen om at selvmassasje bryter opp bindevevsarr eller «stramt bindevev» er ikke uvanlig, men dette er i kontrast til litteraturen på området som ikke tilsier at myofasielt vev stivner, setter seg fast eller knyter seg i normale situasjoner hos mennesker. Bindevevsarr fjernes typisk med skalpell ved kirurgi, så det er lite plausibelt at kompresjon gjennom overliggende hudlag med en rulle skal evne å påvirke arrvev tilstrekkelig til å skape varige endringer⁶. Likevel kan mange oppleve å føle seg mindre stram, øm og anspent etter å ha rullet et område. Her må man skille den opplevde følelsen av at noe er stramt (subjektiv opplevelse) og det objektive som skjer og kan måles i vevet. Opplevelsen av stramhet har ingen direkte kobling til stramhet i vevet, så endring av opplevd stramhet trenger ikke å bety at man har fått en endring i vevet⁷. Om trykket fra en rulle eller ball skulle gi varige endringer i muskelvevet som å bryte opp bindevevsarr eller lignende, ville trykket måtte være av en størrelse tilstrekkelig til skape store krefter i vevet. For å skape varige endringer i bindevevstrukturer må de strekkes opp forbi den elastiske sonen rundt 4-5% av vevets lengde. Muskler og bindevev overfører enorme krefter når de kontraherer, og har dermed stor holdfasthet og styrke. At trykk på noen titalls kilo fra en rulle eller ball utenifra skal klare å formidle så store krefter inn i muskel og bindevev at varige endringer skjer er lite sannsynlig, ut ifra undertegnedes forståelse. På vevsnivå kan det tenkes at selvmassasje med massasjerulle i hovedsak påvirker vevets egenskaper via midlertidige endringer i væskenivåene i vevet som blir trykket på¹. Trykket presser væske ut av bindevevet når trykket vedvares over en viss tid, men dette er en kortvarig endring som normaliseres etter trykket fjernes.

Forskning på manuell behandling der hendene brukes til å skyve, kna eller trykke på muskler har en større bredde en forskningen på selvmassasje.  Den mest plausible mekanismen for hvorfor manuell behandling kan gi effekt på opplevd smerte og stivhet er basert på interaksjonen mellom berøring og trykk utenifra og nervesystemets respons på dette signalet⁸. Et trykk (være seg fra en hånd eller en massasjerulle) vil aktivere en lang rekke reseptorer knyttet til trykk, drag og biokjemisk miljø i hud og bindevevsområdet det trykkes på. Dette gir en stor informasjonsflyt av signaler til sentralnervesystemet, der man kan observere aktivering av dempende systemer som regulerer informasjonsflyten fra periferien. Dette kan resultere i endret smerteopplevelse og endret opplevelse av subjektiv stivhet i området, samt endring i nervesystemets styring av muskelapparatet⁸. Det er derfor sannsynligvis at lignende mekanismer er i spill ved egenmassasje.

Fra litteraturen på ryggsmerter og behandling ser man en tydelig sammenheng mellom opplevd effekt av behandling og pasientens forventninger og egen forklaringsmodell for plagene⁹. Om pasienten tenker at de har muskelknuter i ryggen og det er årsaken til plagene deres, vil de kunne oppleve bedre effekt av tiltak som angir å redusere muskelknuter. Dette uavhengig av hvorvidt muskelknuter eksisterer, eller om tiltaket evner å endre musklenes vevsegenskaper. Det kan derfor tenkes at de opplevde effektene av selvmassasje påvirkes av individets egen forståelse av hva som skjer når man ruller over kroppens vev med et verktøy som en massasjerulle.

Ved selvmassasje blir det ofte observert at effekten av tiltaket på f.eks. bevegelighet kommer på begge ben, enda kun det ene benet er massert10. Denne såkalte kontralaterale effekten er et tegn på at effekten kommer av påvirkning på nerveystemet (som styrer begge sider) og ikke det lokale vevet som blir massert (som kun ble behandlet på ene siden). Når økning i bevegelighet observeres både på benet som rulles og benet som ikke rulles er det langt mer sannsynlig at effektene kommer av faktorer knyttet til sentralnervesystemet, da de lokale muskulære faktorene sannsynligvis ikke ville kunnet gi denne ikke-lokale effekten¹⁰.

Endringer i prestasjon, bevegelighet og restitusjon som følge av rulling er observert, noe som vil dekkes dypere i neste artikkel på emnet i AFPT+. De eventuelle effektene som skjer vil sannsynligvis skje som følge av endringer i til nervesystemet, der de afferente signalene fra reseptorer i vevet som blir massert gir kortvarige endringer i det nevromuskulære systemet i etterkant.

Konklusjon og praktisk betydning

Selvmassasje med rulle eller ball påvirker sannsynligvis primært nervesystemet ved å komprimere ulike vevstyper. Varige endringer i bindevev og muskelvev er lite sannsynlige mekanismer for effekt, men kortvarige endringer i væskedynamikk i vevet skjer sannsynligvis. Det er derimot av uklar relevans.  Effektene av selvmassasje som diskuteres i del to av artikkelserien blir sannsynligvis primært mediert av nervesystemet og ikke endringer på vevsnivå.

Referanseliste

1.          Behm DG, Wilke J. Do Self-Myofascial Release Devices Release Myofascia? Rolling Mechanisms: A Narrative Review. Sports Med. 2019;49(8):1173-1181. doi:10.1007/S40279-019-01149-Y

2.       Garland EL. Pain Processing in the Human Nervous System: A Selective Review of Nociceptive and Biobehavioral Pathways. Prim Care. 2012;39(3):561. doi:10.1016/J.POP.2012.06.013

3.       Shah JP, Thaker N, Heimur J, Aredo J V., Sikdar S, Gerber L. Myofascial Trigger Points Then and Now: A Historical and Scientific Perspective. PM&R. 2015;7(7):746-761. doi:10.1016/J.PMRJ.2015.01.024

4.       Quintner JL, Bove GM, Cohen ML. A critical evaluation of the trigger point phenomenon. Rheumatology (Oxford). 2015;54(3):392-399. doi:10.1093/RHEUMATOLOGY/KEU471

5.       Lucas N, MacAskill P, Irwig L, Moran R, Bogduk N. Reliability of physical examination for diagnosis of myofascial trigger points: a systematic review of the literature. Clin J Pain. 2009;25(1):80-89. doi:10.1097/AJP.0B013E31817E13B6

6.       Behm DG, Wilke J. Do Self-Myofascial Release Devices Release Myofascia? Rolling Mechanisms: A Narrative Review. Sports Med. 2019;49(8):1173-1181. doi:10.1007/S40279-019-01149-Y

7.       Stanton TR, Moseley GL, Wong AYL, Kawchuk GN. Feeling stiffness in the back: a protective perceptual inference in chronic back pain. Sci Rep. 2017;7(1). doi:10.1038/S41598-017-09429-1

8.       Bialosky JE, Bishop MD, Price DD, Robinson ME, George SZ. The mechanisms of manual therapy in the treatment of musculoskeletal pain: A comprehensive model. Man Ther. 2009;14(5):531-538. doi:10.1016/J.MATH.2008.09.001

9.       Kalauokalani D, Cherkin DC, Sherman KJ, Koepsell TD, Deyo RA. Lessons from a trial of acupuncture and massage for low back pain: patient expectations and treatment effects. Spine (Phila Pa 1976). 2001;26(13):1418-1424. doi:10.1097/00007632-200107010-00005

10.     Konrad A, Nakamura M, Warneke K, Donti O, Gabriel A. The contralateral effects of foam rolling on range of motion and muscle performance. Eur J Appl Physiol. 2023;123(6):1167. doi:10.1007/S00421-023-05142-2