Denne artikkelen er skrevet av Jon Yuen - Personlig Trener.
Informasjon vedrørende muskelvekst, fettforbrenning og prestasjonsfremmende trening florerer, og om enn kvaliteten i mer eller mindre grad varierer er du uavhengig av fremgangsmåte nødt til å gjøre følgende for å få effekt:
- Du må starte.
- Du må fortsette.
De fleste av oss har allerede tatt seg bryet – vi har knytt joggeskoene og tatt vår første push-up. Det ble fort forstått at kostholdet måtte stå i stil med innsatsen vi la inn i treningen vår. Litt etter litt ble det lettere å si nei takk til søtsaker, og selv om løpeturen eller styrketreningen aldri ble lettere (så sant du ikke valgte å stå på stedet hvil hva økning og progresjon gjaldt), så ble det for en eller annen grunn «lettere» å komme seg til treningssenteret.
Kan det tenke seg at det er noe annet enn helsen som forbedrer seg ved trening?
Dette var spørsmålet som to australske forskere (*i) søkte svaret på.
24 sedentære testpersoner mellom alder 18-50 ble hyrt inn for å gjennomføre et treningsprogram som gjennom to måneder utfordret dem med et gradvis økende antall styrketreningsøkter og aerobicsrutiner. Ved enden av forsøksperioden var testpersonene ikke overraskende i bedre fysisk form, men resultatet som forskerne heller var interessert i var kvalitetene utenom selve helsegevinsten. Det var en utvilsom sammenheng mellom tiden brukt på trening og mengden alkohol drukket, sigaretter som ble røyket (samt andre stimulanter) og sunnere matvaner. Testpersonene registrerte også at de var mindre deprimerte og mer produktive.
For å se om resultatene ikke kun var et biprodukt av bedre fysisk form, ble et lignende forsøk gjennomført (*ii), denne gang med 29 testpersoner som over en fire måneders periode skulle gjøre alt annet enn å trene. I løpet av forsøksperiodene ble de bedt om å regulere personlig økonomi ved å sette seg mål i forhold til sparing og unngå kjøp av overflødige produkter. Alt av innkjøp skulle loggføres i detalj noe som for de fleste var en helt ukjent vane, men som de gjorde mer og mer seg kjent med.
I likhet med det forrige forsøket så man igjen en redusering av sigarettkonsum og kaffe-, alkoholinntak (gjennomsnittlig reduksjon på to kopper kaffe, to flasker øl og 15 sigaretter). Testpersonene spiste også sunnere og registrerte økt produktivitet på jobb og skole.
Utfra forsøkene kunne man konstatere at viljen var trenbar og at man ved å tøye grensene på sin egen selvkontroll innen trening og økonomi skapte ringvirkninger som ga positive utslag på mange andre livsstilsfaktorer.
For å vurdere langsiktig effekt ved selvregulering (avhold mot fristelser) hadde man ved et tidligere og svært kjent eksperiment (*iii) satt en gruppe fireåringer sin tålmodighet på prøve ved å gi dem muligheten til å enten få en marshmallow øyeblikkelig eller to marshmallows ved en senere anledning (forskerene forlot hver enkelte testperson alene i et rom i selskap av en enkelt godbit – hvis marshmallowen var intakt ved forskerens tilbakekomst ble fireåring belønnet med enda en marshmallow). Flere år senere ble de samme barna (som nå gikk på high school) vurdert etter skolekarakterer, vennskap/relasjoner og evne til å kunne hanske opp med «vanskelige» situasjoner. De som ved forsøket hadde vist nok selvkontroll til å avstå fra en marshmellow til fordel for to hadde i gjennomsnitt 210 poeng mer på sin SAT (Scholastic Assessment Test – en standardisert test for opptak til college) og hadde generelt flere venner og færre problemer med narkotika.
Dette vil for mange være mer eller mindre åpenbart. Selvkontroll har uten tvil fordeler og er noe man enten er i besittelse av eller ikke. Har man det ikke så er det bare å slenge motivasjonssitat på Facebookstatusen sin for så å gå til innkjøp av overdeler med oppmuntrende ord som; «Just Do It».
Og ja, noen ganger må man «bare gjøre det», iallfall for å passere dørstokkmila. Men har vi gått for langt i vår stadige jakt etter disiplin, avhold og dyrking av tanken «get rich/fit or die/herniate a disc trying»?
Hvis viljen er en evne/egenskap så hadde den vært konsekvent. Med andre ord skulle ikke mengden vilje man har tilgjengelig forandre seg fra døgn til døgn, men som vi alle har kjent på kroppen er det langt fra slik.
Doktorgradkandidater ved Case Western Reserve University så helt klart verdien av viljestyrke, og ville undersøke viljen med hensyn til hvor mye man faktisk hadde av den.
Igjen stod mat i senter av forsøket (*iiii). Lukten av nybakt kjeks trengte gjennom døråpningen og studentene som i forkant var blitt bedt om å avstå fra måltid tidligere på dagen hadde ikke engang startet forsøket før fristelsen tok dem. I rommet hvor testen fant sted var det plassert rykende varme cookies med sjokolade. I en bolle ved siden av satt noen stusselige reddiker. 67 studenter ble fortalt at eksperimentet de skulle ta del i gikk ut på å teste smakssans.
En etter en ble halvparten av studentene fortalt at så snart forskeren hadde forlatt rommet skulle de spise kjeksene (noe som knapt var en utfordring). Den andre halvparten ble bedt om å ta del i samme rutine, med unntak av at de kun fikk lov til å spise reddikene (heller mindre fristende).
Etter fem minutter kom forskerne tilbake til rommet for å fortelle testpersonene at de ville trenge femten minutter til å la det sensoriske minnet av maten de nettopp hadde fortært til å minske. I løpet av disse minuttene (som hadde særs lite med smaksminne å gjøre) skulle studentene prøve å gjennomføre et puslespill – følge et geometrisk mønster med en penn uten å løfte pennen fra papiret og uten å passere samme linje to ganger. Testpersonene kunne ved hvilken som helst anledning ringe en bjelle for å stoppe forsøket.
Puslespillet hadde ingen løsning, og var umulig å gjennomføre. Bak et toveis speil iakttok forskerne studentene mens de en etter en gikk løs på den uløselige oppgaven. Noen av kjekseterne så ut til å glemme at de var bedt om å være der i kun ytterligere femten minutter. Noen av dem holdt på så lenge som en halvtime før forskerne ba dem avslutte – i gjennomsnitt holdt de som hadde blitt spurt om å spise kjeks på med puslespillet i 19 minutter før de ringte i bjellen eller ble avbrutt av forskerne.
De som derimot var blitt bedt om bruke sin viljestyrke til å avstå fra sjokoladekjeksene (noe flere fant svært utfordrende – sjokoladen på fingrene var bevis på dette) tedde seg svært annerledes. Noen klagde høylytt om at hele forsøket var bortkastet tid, en hadde til og med kjeftet på forskeren i det hun kom tilbake til testrommet og alt i alt brukte studentene som spiste reddik 8 minutter før de valgte å ringe bjellen for å avslutte eksperimentet.
En av doktorgradkanditatene som stod til ansvar for forsøket, Mark Muraven, oppsummerte funnene. «Ved å få studentene til å bruke litt av viljestyrken deres til å ignorere kjeksene var de disponert til å gi opp mye fortere. Det har siden vært over to hundre studier rundt denne ideen, og alle kommer frem til samme resultat. Vilje er ikke en evne eller egenskap, men er heller lik en muskel. Som alle muskler blir den sliten desto hardere den arbeider, noe som fører til at det blir mindre til overs for andre oppgaver som krever selvkontroll».
Viljen er altså ikke en uendelig ressurs – igjen, åpenbart, men som så mange åpenbare ting, undervurdert. Mange handlinger og tanker i hverdagen går på automatikken, men likesom en bil kjører frem over 90 prosent av tiden, er vi også nå og da nødt til å velge endre retning. Når det proklameres med slagord som «Go hard or go home» gis det et inntrykk at det kun er det øyeblikkelige harde arbeidet som skal til for å få en effekt. Men når det kommer til innsats og viljestyrke bør vi, som Mark Muraven ga forslag til, behandle vilje som en muskel (iiiii*). For mye og for fort vil gi konsekvenser.
Det bør være en progresjon innen viljestyrke, og vi må forstå at hvis vi kun vier en handling fokus hva innsats og selvkontroll gjelder, så vil det frarøve deg muligheter andre sted. Et eksempel på dette er hvis man bruker all sin energi på å komme seg på trening for så å skeie ut på kostholdet, et annet kan være at karrieren tar så mye fokus at man ikke har mye til overs for å unngå fristelser hva f.eks. utroskap gjelder. Dette betyr ikke at man alltid må ofre trening for å kunne holde fokus på diett, eller skorte på skolearbeidet for å kunne holde på et ekteskap, men det finnes en gyllen middelvei, og jo gradvis sterkere viljen blir, jo bredere blir denne veien.
Trening er et utmerket verktøy for å strekke grensene sine innen viljestyrke, og det vil utvilsomt gi fordeler i andre deler av livet, men hvis vi tillater oss å høre på de såkalte ekspertene når de hevder at man må gi 110% hver bidige økt (selv om man så vidt har begynt) så setter vi en standard for oss selv som ikke bare blir vanskelig å opprettholde, men også videreutvikle.
Gjør det du må for å starte, men når du er i tvil om du i det hele tatt orker å fortsette, ta deg en cookie.
Referanser
i* Megan Oaten and K. Cheng “Longitudinal Gains in Self-Regulation from Regular Physical Exercise” Journal of Health Psychology 11 (2006): 717-33
ii*Megan Oaten and K.Cheng “Improvements in Self-Control from Financial Monitoring” Journal of Economic Psychology 28 (2007): 487-501
iii* Walter Mischel et al. “The Nature of Adolescent Competencies Predicted by Preschool Delay of Gratification” Journal of Personality and Social Psychology 54 (1998): 687-96
Harriet Mischel and Walter Mischel “The Development of Children’s Knowledge of Self-Control Strategies” Child Development 54 (1983) 603-19
iiii* Roy F. Baumeister et al., «Ego-Depletion: Is the Active Self a Limited Resource» Journal of Personality and Social Psychology 18 (1998) 130-50
iiiii* Mark Muraven and Roy F. Baumeister “Self-Regulation and Depletion of Limited Resources: Does Self-Control Resemble a Muscle?” Psychological Bulletin 126 (2000) 247-259
