Av Jon Yuen
“Trinnene på stien her er laget av stammen til en bregnepalme. Eller palmebregne. Det er en krysning mellom en bregne og en palme,”.
Dave fortsetter å traske med lange skritt gjennom det som kun er begynnelsen på en gåtur som i stor grad vil prege mitt syn på trening. Trening alene høres kanskje trivielt ut, men så er det slik at trening er levebrødet mitt.
“Du vet, det er tredje gang denne uken jeg går denne turen,”
Jeg kommer til å tenke på at det er onsdag, noe som resulterer i en forbløffet latter i pausene mellom det som er en veldig anstrengt pust.
Turen tar som regel syv til åtte timer, men Dave har på forhånd bestemt at vi skal gå turen på maks fire og en halv time. Ikke bare er det stekende varmt, det er også bratt.
“Fall til venstre” sier Dave “Venstre er tryggere”.
Dette rådet kommer godt med. Brodder kan ikke forberede en på hvor glatt underlaget til tider er, og stupet til høyre virker endesløst.
Med sår, blemmer og en følelse av euforie ender dagen i dype tanker med kun jungelen og broren min som selskap. Vi diskuterer langt ut i natten om erfaringene vi gjorde oss på turen, og vår fasinasjon for en mann som overgikk våre forventninger.
Dave kunne daglig gå dagslange turer med uanstrengte skritt. Han var en familiefar, tok vare på, og kommuniserte med, et buskap med fascinerende letthet.
Mest imponerende av alt; Dave hadde overlevd en brutal hendelse. Orkanen David herjet i 14 dager, tok 2068 liv og forlot 75% av øyen Dominicas befolkning hjemløse. Slike katastrofer avslører ikke bare hvor utholdende vi er, men også vår evne til å tilpasse oss til en situasjon vi umulig kunne ha forberedt oss til.
Det var nettopp tanken om Davids tilpasningsevne som holdt meg våken den natten.
Av alle menneskelige kvaliteter er det vår evne til å forme oss etter utallige og ufattelige omstendigheter som utpreger seg mest.
Problemet, i mine øyne, er at treningsbransjen har gjort det til sitt mål å få folk ut av komfortsonen, men kun dersom det er i et velventilert, romtemperert lokale utstyrt med vektstenger, skiver og apparat som gjerne er av et spesifikt merke.
Gulvet må selvfølgelig også være flatt.
Førsteprioriteten er å oppfordre befolkningen til å få kroppen i gang, men det er bekymringsverdig hvor mange som faktisk blir avhengig av et treningssenter for å kunne trene. Ikke bare blir nærvær av treningssenter (+utstyr) avgjørende for hvorvidt man skal kunne gjennomføre en treningsøkt, men vi har også satt monumentale begrensninger på hva slags bevegelser vi vektlegger og eventuelt lærer bort.
Dette er et biprodukt av tankegangen KISS - Keep It Simple, Stupid. Slagordet hinter til at vi ikke skal gjøre ting for komplisert i treningssammenheng, men heller holder oss til et fåtall, oversiktlige øvelser. Disse øvelsene bør helst være så kvantitative, målbare og lette å gjenskape på hvilken som helst gitt dag (les; baseløft/flerleddsøvelser). For en nybegynner er jeg fullstendig enig i tankegangen. En nybegynner skal føle seg trygg og mentalt komfortabel med det han/hun gjør og det er ekstremt viktig at det oppleves en mestringsfølelse som er rettmessig begrunnet (at teknikken er på plass og at det arbeides med en korrekt belastning).
Men hva skjer så når en ikke bare har mestret en øvelse, men også har fått utnytte av den? For majoriteten av trenere er logikken med hensyn til progresjon følgende:
1. Løft mer vekt i samme øvelse.
2. Bruk samme øvelse som et verktøy for fettforbrenning.
3. Bruk samme øvelse som verktøy for å bygge mer muskulatur.
Dette er ikke nødvendigvis en feil taktikk, men det tar ikke hensyn til en av de mest undervurderte og glemte progresjonene vi har;
Lær noe nytt.
Panikken er til å ta og føle på. Hånd i hånd med økt muskelmasse, høyere 1RM og lavere fettprosent har vi spesialisert oss i å begrense oss selv, ikke bare med hensyn til hva slags evner/bevegelser vi mestrer, men også hvor og med hva vi kan utføre det med. Dersom vi skal stå frem som forbilder og vise at det er mulig å komme seg ut fra komfortsonen, hvorfor står vi fortsatt med den samme stangen på nakken i det samme komfortable treningsstudioet?
Igjen; Helse, trygghet og velvære bør både prioriteres like mye som det promoteres, men bør det gå på bekostning av tilpasningsevne og bevegelsesfrihet?
På samme måte som kroppen trenger nye stimuli for å endre/tilpasse seg er hjernen vår like avhengig av variasjon. En fantastisk effektiv måte å forverre sin egne mentale helse er å filtrere bort alt nytt og fremmed stimuli til fordel for sine faste tankemønster. Dersom vi har som mål å jobbe med helse på en helhetlig måte så kan vi ikke bare variere belastning og volum, men vi er nødt til å legge egoet på hyllen og tillate oss å fokusere/konsentrere på annet enn det som er et svært begrenset bevegelsesarsenal i et svært komfortabelt lokale.
Jeg for min del, vil ikke kun være sterk innenfor treningsstudioets fire vegger. Jeg ønsker å takle motgang. Og motgang er sjelden romtemperert.
Og skulle du trenge anbefalinger til hva annet du kan gjøre enn bøy, mark og benk?
Da, frykter jeg, du har havnet for langt ned i kaninhullet.