1978: Lille-Espen (Ja, jeg har blitt kalt det hele livet) møter vekter for første gang.
Jeg har i alle år håpet at navnet Lille-Espen kom av at det var 3 andre Espener(!) i vår gate og ikke at det var fordi jeg var så liten. Uansett anledningen så var jeg liten, tynn, svak og uten et eneste fysisk talent. Som min mor og far var og er og som alle foreldre bør være, så var jeg favorittgutten deres allikevel. Sannsynligvis bare fordi de hadde en gutt...
Min kjære far, som mange av dere også vet er min store helt, kalte seg selv for vektløfter. Lite visste jeg at det betydde at han bare løftet noe støpegods. Jeg trodde jo at han var verdensmester i noe.
Når han i tillegg fortalte at han var nabo med Lorentzen-gutta, noen tidligere spydkastere trodde jo jeg at vekter var veien å gå. Lite visste jeg at det mest var en unnskylding for å ha gutte-treff i kjelleren til farmor og farfar...
Uansett anledning; ett sett med støpegods og noen lett rustne stenger fant veien til mitt barndomshjem. De ble plassert i matboden, et rom på kanskje to kvadratmeter, og løftet ut i gangen hver gang vi skulle trene. Trening og trening. For meg var dette bare en pappa-sønn greie og hadde ingenting med trening å gjøre egentlig. Det var bare moro. Benkpress ble øvelsen, selvsagt.
På min pappas hjemmesnekrede benk (ca 20 cm høy, 1 meter lang og 20 cm bred) polstret med skumgummi (ja, pappa kan alt, han var tilogmed snekker) tok jeg min første rekord: (trommevirvel) 17 kilo. Ikke så mye så rope hurra for, spesielt ikke når min kompis Steinar tok 19...
"Litt øvelse så tar jeg´n...", tenkte Lille-Espen og et par uker etterpå klarte jeg 21 kilo. Steinar tok da 23, uten trening, og jeg forstod at det å bli best i noe skulle hardt gjøres.
I tillegg til den røde, skinnkledde benken, noen skiver, en stang og et par gammeldags hantelsetnger så var det også en "stakemaskin" som ble installert. Eller, to trinser i døråpningen med tau og vekter som kunne knytes fast er kanskje ikke en maskin. I tillegg måtta man være forsiktig for tok man i for mye gikk vektene for fort opp, pendlet og knuste dørkarmen og vår alles kjære mor skrek....KNUUUUT akkurat som når man roper på Emil.
Noen vil sikkert ha synspunkter på at "dette er altfor tidlig å begynne å trene". Mulig de har rett, men jeg så verken på dette som trening eller som farlig. Jeg tror det var større helserisiko ved fjellklatringen vi drev, cowboy og indianer med spiker på tuppen av pilene, sykkelhoppingen ned av taket på huset til Kairo (Kai-Runar) eller stenkastingen... Mulig jeg tar feil...
Denne aktiviteten ble gjort i noen år, flere ganger i uken og hver gang jeg kjedet meg forsøkte jeg å løfte ut stangen og benken og komme meg ned på benken og prøve på det som kalles benkpress men mer eller mindre hell. Noen ganger falt vektene av, stangen tippet og mor ropte...EEESPEN og noen ganger klarte jeg et to-sifret tall. Det og noen drag i stakemaskinen var lek og moro. Det var ingen ide å få kompisene til å være med for alle var jo sterkere enn meg...
"Lille-Espen du liksom, bare vent..."
Fast forward til 1985. Utstillingsvinduet i kiosken i Svelvik hadde "gud" på forsiden, eller noe som så ut som det. En stor mann med masse muskler viste seg med det største smilet. Om man ser ut sånn må verden ligge for mine føtter tenkte jeg og kjøpte bladet, som jeg fortsatt har, og leste perm til perm, alle veier og opp--ned. Mannen var Lee Haney en av verdens gjennom tidene beste kroppsbygger og jeg var hektet. Som 13 -åring trodde jeg jo jeg at dette kunne jo jeg få til også. Lenge leve barndommens uvitenhet. La drømmene leve. Med et par Bugg (tyggegummi) og bladet under armen var det om å gjøre å komme seg hjem og lese.
Spørsmålet den gang som 13 åring var jo selvsagt "Hvordan blir man sånn?". Svaret var i bladet. Ludwig Ingebretsen, en av Norges beste kroppsbyggere, annonserte sine programmer A1 og A2. Her er løsningen og vips var min første postordre bestlling sendt. Nå var det bare å vente....
