Lykketyv.
En tanke, som mer enn ofte gjør hverdagen litt mer overlevbar, er hvor tvilsomt det er at det noen gang har våknet et menneske hvis første tanke er: “I dag er dagen jeg skal behandle mine medmennesker ille, uten å ta hensyn til konsekvenser. Det blir en god dag,”.
Likevel benytter vi enhver anledning vi kan for å hetse, vise overlegenhet og rettferdigjøre ordene; “Det du gjør er feil”. Dette gjelder i aller største grad treningsbransjen. Både profesjonelle og amatører innen den fysiske kulturen viser igjen og igjen et behov for å stemple personer, øvelsesutvalg, kroppsfasonger, treningsutstyr, treningstøy, håp og drømmer som underlegne.
På samme måte som vi alle ber våre medpassasjerer ta på seg setebeltet er det ingenting feil med å tilby alternativer som kan være tryggere, eller til og med mer effektive, men når vi begynner å latterliggjøre andre fordi de ikke føler for å inkludere markløft eller knebøy i sitt eget program betyr det at vi har tatt feil retning.
Først og fremst, helse er den fremste prioritet. Dersom man har en bekjent som trives mer med fjellvandring enn vektløfting, og bruker dette som et verktøy for å fremme sin egen helse har man ingen rett til å frarøve gleden denne personen erfarer. Absolutt ingenting kan rettferdiggjøre å hindre noen fra å gjøre det de liker, så sant det har en positiv effekt - dersom noen derimot opplever glede av å stange hodet inn i en vegg har vi et ansvar om å si ifra.
Mot normalt
Det går knapt en dag uten at man støter på personer som rettferdiggjøre sine ord og handlinger ved å definere normalen.
1. Du trener mer enn 3 ganger i uken. Det er ikke normalt og kan derfor ikke være sunt.
2. Alle andre løfter mer enn 60 kg i benkpress. Hvorfor gjør ikke du det?
3. Menneskekroppen er ikke ment for å sykle. Du vil har bedre av å løpe i en mørk skog. Alene.
4. Så små legger du har. Har du vurdert å slutte å være deg selv?
Vi har blitt såpass opptatt av å definere normalen at det ikke lenger er rom for allsidighet, og jeg tror vi trygt kan si at verdenen hadde blitt et uutholdelig hjem dersom alle levde etter gjennomsnittet.
Ironisk nok er vi såpass usikre på hva normalen egentlig er, at ordet i seg selv har to definisjoner:
1. Uten feil/avvik.
2. Gjennomsnittet.
Du må gjerne forsøke å være gjennomsnittlig, men du vil feile av den enkle grunn at du er feilbarlig. Mange snakker om at “en dag uten forbedring, er en dag bortkastet”. Dette er beundringsverdig, men muligens en smule brutalt. Personlig tror jeg at heller på følgende: “Jeg ser ikke verden slik den er. Jeg ser verden slik jeg er. Det er først når mine handlinger samstemmer med mine tro og ønsker at jeg etterlater de spor og minner verden behøver”.
