Det er ingen tvil om at det tas flere og muligens mer utfordrende selfies av kropper. Samtidig så er det også en enorm økning av Instagram og Facebook poster om all verdens nye rekorder som settes i alle mulige løft og stevner, så det å si at kropp er det store problemet er kanskje å bare se på en liten ting i det store mangfoldet. Det er absolutt ingen tvil om at veltrente, brunbrente kropper av andre kan medføre prestasjonsangst og kroppsfokus hos hvem som helst. Samtidig så blir ikke akkurat prestasjonspresset mindre, selv om det er på et litt annet felt, når andre presterer så utrolig mye mer i en eller annen aktivitet. Når ble det ene mer ok en det andre? Mennesker er i behov av bekreftelse. Noen får det ved å vise sine resultater som de er stolte av i form av kroppslige endringer, mens andre er stolte av prestasjonene sine.
Kom igjen, bruker vi ikke alle klokken som et måleinstrument når vi løper, sykler eller svømmer? Forskjellen er at det ikke er like akseptert, eller vanlig (enda) å dele alle sine tider i andre aktiviteter, som det har blitt å poste bilder på sosiale medier. I tillegg så er sosiale medier i stort sett dominert av yngre mennesker. Og, på samme måte som man for mange år siden var i behov av Millet-jakke for å passe inn skal man i dag passe dagens sosiale profil om man skal få noen form for aksept, noe som medfører utstrakt bruk av sosiale medier.
Som i alle områder i dagens verden lever vi i en tid der vi skal prestere på mange felt. Barn sendes fra aktivitet til aktivitet, kravene til skole og karakterer øker, jobbmarkedet er tøft, kjæreste-jakten er tøff og vi prøver å hevde oss på alle arenaer, inkludert ”hvem løfter mest i øvelse x” eller ”selfies” der antall likes telles.
Ofte kommenterer vi dette som personlige trenere når ironien faktisk er slik at det er det vi lever av…. De aller fleste personlig trener kunder har faktisk estetiske mål i noen form, enten det handler om å se bedre ut i bikini, se bedre ut for sin partner eller bare føle seg vel fysisk. Dagen i dag tilsier at resultatene spres og vises frem på sosiale medier, fordi det er tilgjengelig og mulig. Alle trenere der ute, med ytterst få unntak, har sin majoritet av kunder som i en eller annen form ønsker å endre hvordan de ser ut. Det at individer velger å vise sine resultater på sosiale medier er på lik linje som mye annet en måte å få bekreftelse av andre.
Siden jeg selv også jobber som personlig trener støter jeg som alle andre på denne utfordringen. Individer som ser meget flotte ut er litt misfornøyd med A eller B og vil gjerne endre på det. Som en som forventes å skape resultat på det kunden ber om kreves det også at det er mulig å spore fremgang og dermed er individets individuelle oppfatning av resultatene det som medfører om kunden er fornøyd eller ikke. Noen velger å dele sine resultater på sosiale medier, andre ikke… Det er vanskelig å si til en kunde at ”jeg skal gjerne hjelpe deg å se bedre ut, men du får ikke lov å vise det til andre…” er ikke opp til meg å vurdere.
Det jeg kan gjøre er å velge å ikke å ta kunder som jeg mener er overdrevent opptatt av dette, men hvor går grensene? Er et strandbilde fra Ibiza mer eller mindre OK enn et ”selfie” i speilet?
Når alt dette er sagt så går det selvsagt en grense et sted for når dette begynner å bli ”for mye”. Men, hvem er jeg til å si at akkurat nå er det for mye. Blader og tidsskrifter selges basert på bilder og forsider, prestasjoner måles i likes, kilo eller på klokken, kunder kjøper nye PT timer om jeg skaper resultatet de ønsker og verden er tøff og brutal om man alltid sammenligner seg med andre.
Personlig er jeg selvsagt enig i at det er en økende trend av utfordrende selfies og at man kan diskutere når dette har gått for langt. Vi vet at media i alle former skaper prestasjonspress hos mange og kan skape mange uheldige utfall og i treningsverdenen så er bilder av kropp og prestasjoner viktig for de som er i det. Vi skal allikevel ikke glemme at det finnes mange andre medier der man evalueres ut fra rent utseende eller i sosiale settinger der man vurderes ut fra dialekt eller klesformer. Språkforskeren Torp var forrige dagen på TV der han fortalte at Østfolddialekten vi ha det tøft fremover, da den ikke anses som fin eller intellektuell nok. Stakkars oss som bor i Fredrikstad fremover… Et annet eksempel er websidene der man kan sende inn bilder for å bli evaluert som pen eller ikke. De brukes fordi individer ønsker å få bekreftelser, dessverre med mange negative og uheldige utfall i blant, men de brukes likevel.
Som trenere er en av de oppgavene vi har å faktisk vurdere hva og hvem og hvilke målsetninger man jobber med. Enhver trener i dag har lov å si nei til en kunde og enhver kunde har lov å si nei til en PT. Ved at vi har våre prioriteringer klare på hvem og hva vi velger å jobbe med kan man selv bidra til å påvirke å spre det budskapet man kan stå for. Jeg har personlig kontakt med flere trenere i dag som ikke ønsker å jobbe med mennesker som trener for ulike kroppslige kosmetiske målsetninger fordi de ikke vil profileres i denne sammenhengen, men samtidig er det mange som lever ene og alene av dette. Før vi kan kritisere at det er for mye eller for lite av noe bør vi først rette pekefingeren innover og se hvilke rolle vi selv har i situasjonen. Deretter har selvsagt enhver person rett til sin egen oppfatning.
Man skal heller ikke glemme at når man velger å benytte bilder av seg selv så tar man en sjanse. En ting er at bildene ender opp på steder man kanskje ikke tenkte på (ref SnapChat bildene på avveie) og samtidig så kan man meget kritisk evalueres av mennesker som ikke alltid sier hyggelige ting tilbake. Jeg er helt sikker på at alle bloggere vet hva jeg snakker om.
Som i alle diskusjoner så settes parter opp mot hverandre. Er det for mye eller ikke? Det er nok ikke et tydelig ja eller nei i denne debatten heller. Som i alt annet i livet så handler det om ”det avhenger av…”.
Selvsagt er jeg personlig og AFPT som selskap enig i at det begynner å bli litt vel mye. Som selskap ønsker vi å profilere helse og bidra til å gjøre ”Norge til verdens sunneste land” så et overdrevent fokus på bare kropp er kanskje ikke den rette veien å gå. Alle som noen gang har hatt en fot inne i treningsverdenen vet at ikke alltid utseende og helse går hånd i hånd. Samtidig så må jeg personlig kunne si at jeg som de fleste andre også ønsker å ”se bedre ut naken”. Jeg er bare ikke tøff/dum/snever/modig/selvsikker nok (stryk det som ikke passer) til å dele det på sosiale medier. Et sted finnes det nok en gylden middelvei der man både kan være stolt av resultatene sine på alle plan og kan fortelle om det uten at det skaper usikkerhet hos andre.
Det er godt å se at Martin Norum tar opp ting som dette og samtidig skal man være oppmerksom på at det sannsynligvis ikke er en svart/hvit grense som er helt tydelig. Om alle holder seg innefor sine egne grenser er kanskje noe av jobben gjort....
Det er jo også sånn at fordelen med sosiale medier er at man kan la være å følge med på de. Om man ikke velger bort sosiale medier så kan man velge bort de profilene man synes overdriver. Det er en fri verden…
De muskelen vi burde prioritere mest er den mellom ørene (hjernen) og den i brystet (hjertet). Om det er noen muskel(muskler) som bør være veltrente for å oppnå lykke og suksess i livet er det sannsynligvis disse.