I vårt samfunn vektlegger vi erfaring ganske mye. Hvis du kan velge mellom å trene med en personlig trener eller en terapeut med 30 års erfaring i treningsindustrien og en med 6 måneders erfaring ville de fleste kanskje gått for førstnevnte. Men hva om førstnevnte PT/terapeut kun praktiserte det han lærte for 30 år siden? Hvor mye nytt har vi ikke lært de siste 30 årene om trening, kosthold og helse? Er det ikke da mer verdi i en ung og uerfaren, men faglig oppdatert PT/terapeut?

De fleste ville nok ha oppdatert kunnskapen noen ganger i løpet av så lang tid. Men her er problemet: Hvis du har en forutinntatt mening om at noe er riktig så vil du kun lete etter bevis på at din mening er riktig. Informasjon som sier at du tar feil overser du bare. Det kalles kognitiv dissonans. Dette er noe du gjør ubevisst. Hvis du har investert mye tid og penger i at noe er riktig vil dissonansen være større. I vår jakt på sannhet blir vi lurt av vår egen hjerne. Vi mennesker liker å tro at vi er så rasjonelle, men det er vi absolutt ikke.

Hjernen vår er flink til å se mønstre - også der de ikke finnes. Vi er flinke til å finne sammenhenger i tilfeldige hendelser. Hva skal vi stole på hvis våre opplevelser og erfaringer ikke kan brukes som en rettesnor? Svaret er vitenskapen. En studie eller to er ikke nok. Vi trenger mange gode studier på et område for å gi oss svar. Erfaring kan gi oss en glimrende pekepinn om hva som er riktig og vi kan deretter teste ut påstanden i studier. Hvis vi finner ut at erfaring og vitenskap er enige er det jo kjempebra. Hvis du derimot finner i vitenskapen at mye taler for at den erfaringen du har hatt er feil bør du innrømme at du kanskje ser mønster der de ikke eksisterer. Kanskje er det en sammenheng likevel, men en helt annen enn du trodde?

La oss se på hva vitenskapen sier om klinisk erfaring. Hartmann (1) argumenterer for hvorfor dagligdagse erfaringer har begrenset verdi og at det er for mange faktorer som kan spille inn på hva som skjer til å finne årsakssammenhenger. Gode studier bør alltid være det vi retter oss etter i vår praksis. I en artikkel på Science-Based Medicine (2) argumenter Harriet Hall for hvorfor erfaring kan være farlig å støtte seg på, men at det har en rolle i forskningsbasert medisin. En artikkel det er verdt å lese. I The Journal of Bone and Joint Surgery tar James G. Wright en gjennomgang på de forskjellige nivåene av bevis (3).

Når vi vurderer verdien av en påstand må vi se hvor påstanden kommer fra i «evidens-pyramiden». Er det en påstand av en fyr i kommentarfeltet på Nettavisen eller er det en randomisert dobbelt-blind studie av høy kvalitet?

Konklusjon

Klinisk erfaring har sin plass i vitenskapen, men erfaring bør ikke være mer verdt for deg enn god forskning. Når du skal vurdere om en påstand er riktig eller ikke bør du alltid vurdere hvor den kommer fra. Kommer informasjonen fra en stor samlestudie eller er det fra en selvutnevnt ekspert på området. Vurder det du gjør i praksis og spør deg selv om du har god dokumentasjon for å gjøre det du gjør. Dette gjør deg til en ekstremt dyktig personlig trener og/eller terapeut!

Referanser

1. Hartman SE. Why do ineffective treatments seem helpful? A brief review. Chiropractic & Osteopathy. 2009;17:10. doi:10.1186/1746-1340-17-10.
2. https://www.sciencebasedmedicine.org/the-role-of-experience-in-science-based-medicine/
3. A Practical Guide to Assigning Levels of Evidence. James G. Wright. J Bone Joint Surg Am May 2007, 89 (5) 1128-1130; DOI: 10.2106/JBJS.F.01380