Enten det handler om et tøft personlig mål, en konkurranse eller et vektreduksjonsprosjekt så opplever mange en tomhet når det er over. Den avsatte tiden er over, kameraene skurs av eller scenelyset slukker og igjen sitter bare du. Hvordan håndtere man denne situasjonen? for noen har det gått så langt og vært så tøft at de både fysisk og psykisk sliter med å komme tilbake til det normale livet igjen. Om du er en av de er du ikke alene. Jeg har en stor mengde eksempler på mennesker jeg har støtt på i tillegg til historier om hundrevis som kommer fra andre. Du er ikke alene. Du er ikke den eneste som synes at det er tungt å finne tilbake til smarte og sunne rutiner når prosjektet ditt er over. Igjen, du er ikke alene. Hva er det så som gjør at mange går i denne fellen og ender opp et sted de ikke vil være.
Jeg har vært så heldig å få lov til å snakke for en av disse "prosjektgruppene". Team Jeg Liker er et konsept som har som mål å hjelpe jenter til å denne typen mål og på fordrag jeg holdt for de for et par uker siden var jeg veldig tydelig på de utfordringene jeg har sett gjennom mine 38 år i bransjen.
Jeg tror dette er en følelse vi alle har når det er over. Noen tar valgene bevisst mens andre tvinges til det. Er du idrettsutøvere og tvinges til å legge opp er det en sak og om du velger det selv er det litt annerledes, men fortsatt byr det på utfordringer.
Uten å trekke en kausalitet så ser jeg med mine øyne en korrelasjon mellom økende antall som konkurrere i kosmetisk innrettede sporter (bikini, men´s phyisque) over de siste årene. Det er overhodet ikke sikkert at det prosentuelt sett er flere, men totalantallet øker og da blir det sannsynligvis flere av disse også. Jeg mener ikke å si at sportene er usunne. Trening og sunt kosthold er i de fleste tilfeller sunt, men alt kan gå for langt.
Tre grupper
Erfaringsmessig ender individer opp i en av tre grupper og jeg tror dette gjleder toppidrett, de som jobber mye og skal trappe ned og tilogmed i en annen betydning pensjonister.
Den ene gruppen fikser det veldig dårlig. De klarer ikke å finne sin nye identitet og slå seg ti or med det, men de jager videre og klarer ikke å gi slipp. I eksempelvis treningsverdenen er dette mennesker som ender opp litt utenfor snittet av det å være opptatt av trening og kosthold.
Den andre gruppen gir opp. De finner at et prosjekt som dette ike var verdt det og synes ikke prisen å betale er verdt det. De kommer sg ofte gjennom tiden som er satt av, men etterpå så gir de helt opp. Ofte resulterer dette i vektoppgang, usunne vaner og fravær av trening.
Den tredje gruppen er de som håndterer det fint. Det er de som har et reflektert syn på prosjekter og kan sette det i perspektiv. Det er de som tåler å ikke lenger være i fullstendig toppform, men som aksepterer at det kalles "toppform" av en anledning og vet at dette ikke er konstant. De klarer å finne balansen i sunne vaner og aktivitet, beholde sosialt liv og omgang og synes dette var en interessant ting som de sikkert kunne gjort igjen om alt lå til rette, men som ikke har et være eller ikke være knyttet til det.
Det er ytterst få jeg vet om som har klart denne overgangen helt uproblematisk. De foregående dagene har jeg hatt flere samtaler med noen som ike klarer å slippe sin gamle identitet. De ønsker, men får det ikke til. Ubehaget er for stort og redselen er for stor. Sjansen for å mislykkes henger over de som en stor mørk sky, noe som innebærer at de slites fra to sider, en mot den de ønsker å bli og en mot den de har vært og delvis fortsatt er. Og, som ordtaket sier "he who chases two rabbits catches none".
Selvfølgelig har jeg noen teorier rundt dette. Ingen av de behøver å stemme men jeg skal presentere dere for noen og noen forslag til løsninger slik at man kan unngå å bli en av disse der det bare ble feil til slutt.
Identiteten endres
Noe av det vanskeligste er at identiteten du har knyttet til en rolle plutselig endres. Der du tidligere identifiserte deg med trening og god form, masse komplimenter og du har blitt "kroppen eller prestasjonen" og ikke lenger bare deg. Når du ikke lenger har samme rollen er det mange som synes det er vanskelig. Jeg er en av de. For noen år siden hadde jeg en ganske tøff runde knyttet til ryggplager og over natten ble hele min identitet revet bort. Beskjeden om at jeg aldri kune trene igjen og måtte finne en ny jobb var tøft å takle for en som ikke hadde så mange andre identiteter. Det var en av de tøffeste, men samtidig de mest lærerike i mitt liv og jeg hadde ikke vært den foruten. Jeg kan ikke si at jeg følte det når jeg var oppe i det, men årene etterpå har vært annerledes OG bedre blant annet på grunn av at jeg ble tvunget til å forstå hvor lite jeg egentlig hadde å komme med og måtte endre meg. Jeg hadde med all sannsynlighet ikke gjort det frivillig, men når jeg ble tvunget var det annerledes.
Hva skal man gjøre?
Innse at du er mer enn det du gjør og presterer. jeg vet det høres klisjeaktig, men det er sant. Du er en venn, kanskje kjæreste eller mann, kanskje mamma eller pappa eller i det minste noens sønn eller datter. Knyttet til de rollene har du mer "deg". Prestasjon og skjønnhet er ikke deg, men noe som faktisk kommer OG går. Du derimot, er et pågående arbeid og du har helt sikkert noe du kan bli enda bedre på og det er nettopp her, i deg, du skal investere tiden. Det betyr ikke at du skal bli egoistisk, men at du skal priritere tiden til å bli et bedre menneske på alle de arenaene du er.
Du har et nytt "beste"
Når man har prestert på et høyt plan, enten i forhold til egen prestasjon eller andre, har du fått en ny standard. Om du har nådd ditt mål på vektreduksjon eller prestasjon så er dette mange ganger et resultat av en nøye planlagt prosess der all innsats er lagt inn for å prestere nettopp så bra og nettopp da.
Som alt annet er en topp-prestasjon noe som er en formtopp. Kanskje du i en periode har gjort alt mulig for å nå en viss vekt og nå når den normale hverdagen er tilbake går du kanskje opp noen kilo igjen. Om du har konkurrert i en kosmetisk sport av noe slag er det helt naturlig å gå opp noen kilo. dette kan variere fra person til person, men 5-10 kilo er ikke uvanlig for noen. Det betyr at over natten føler du deg pluteselig "tykk" igjen. Det er overhodet ikke sikkert at du er det, men i forhold til din nye standard er du nå ikke fullt så bra lenger. Av erfaring er det to hovedsaklige grupper vi da deler oss i. Den ene er den som blir litt mer ekstrem for å forsøke å holde vekten eller formen og den andre gruppen er de som gir opp, kanskje ikke helt, men delvis. Dessverre er det av erfaring ikke majoriteten som finner tilbake til det som burde vært målet: en middelvei. Et sted der man verken er "all in" eller "all out" men der man klarer å kombinere det normale livet med en sunn målsetning. Uheldigvis har det blitt en økning de siste årene. Det er mulig det bare er jeg som opplever det, men med det økende fokuset på bikini-kroppen og tilhørende kroppsfokus er det flere og flere som trekkes inn i det miljøet og dermed også flere som kanskje ikke håndterer det. Med det mener jeg ikke å si at det er feil å konkurrere i en kosmetisk sport, men jo flere som gjør det jo flere vil også slite med å finne balansen etterpå.
Utfordringen er ikke bare at man går opp i vekt, men kanskje hva den ekstreme dietten eller rteningen har gjort med kroppen og hva som skjer når man fortsetter. Det er ikke uvanlig med hormonsforstyrrelser, spiseforstyrrelser og ekstreme metoder i ettertid. En tøff innsats koster. Jo mer ekstrem innsatsen er, jo mer belastende er det og utbrenthet, sykemelding og annet er dessverre ikke uvanlig. I tillegg til hva det gjør med selvfølelsen.
Hva skal man da gjøre?
Dessverre har jeg ingen fasit men det er viktig å forstå at det er forskjell på resultatene man oppnår når man gjør alt som står i ens makt for å nå et mål, kontra hva som skjer når man er litt mer "vanlig". Vektreduksjon er tøft. Generelt sett er man i et kaloriunderskudd og i det øyeblikket man ikke er det lenger går man ofte opp. Det har også blitt gjort studier som ser på det BMR (grunnforbrenningen) hos de som har vært på tøffe dietter over tid og de viser at den ofte går ned, noe som gjør jobben etterpå enda tøffere.
Overgangen fra "prosjekt" til "livet" er viktig. I stedet for å gå til ytterpunktene ene eller andre veien kan det være smart å gjøre overgangen litt mykere. dersom du har trent timesvis hver dag og spist lite er en planlagt reduksjon i treningen og en gradvis økning av kaloriene smartere enn å gå fra A til Å. Eksempelvis kan man øke kaloriene gradvis gjennom noen dager eller tilogmed uker for å venne seg til både økt matmengde og også en gradvis vektøkning. Samtidig kan treningen trappes ned. Å gå fra 6 timer om dagen som noen gjør i visse ekstreme settinger til ingen er en enorm overgang. Å redusere treningen over en tidsperiode er smartere.
Du ender opp i et "vakum"
Følelsen mange sitter med etter at et prosjekt er ferdig er en følelse av et vakum. Borte er forkuset som tildels krevde store ressurser og tidsbruk. Fokuset som var styrt mot noe spesielt har nå ingen steder å ta veien.
Noen jeg har snakket med beskriver at dette sikkert er følelsen toppidrettsutøver har når de gir seg. Nei, det er kanskje ikke det samme eller like stort, men husk at følelser er subjektive.
Hva skal man gjøre?
Finn et nytt område å rette fokuset ditt mot. og, jeg anbefaler at det ikke er et tilsvarende prosjekt eller konkurranse. Årsaken til dete r at da er man litt fanget og det blir vanskeligere og vanskeligere å komme seg ut av det.
Derfor kan et nytt prosjekt være utdanning, en ny hobby eller hva som helst annet.
Hvor mye jeg enn liker at menesker tar på seg utfordringer og presser egne grenser så har medaljen en bakside. Om du er en av disse som vurderer å stille i konkurranser håper jeg du gjør en eller flere av følgende saker:
Sett av en periode dedikert til dette og vær inneforstått med at når den tiden er over så må ting nedjusteres
Finn ut hvor viktig det er for deg og hvorfor
Finn en dyktig coach som har gjort dette før og som har hjulpet andre, flere ganger, gjennom hele reisen. Sjekk gjerne referanser på vedkommende
Husk at livet er det som skjer når du er opptatt med alt annet. Jeg er temmelig sikker på at det finnes mange ting i livet som er veldig mye viktigere enn en konkurranse som det bare hadde vært gøy å delta på. Er du en potensiell OL vinner stiller saken seg litt annerledes, men for oss vanlige dødelige er det ytterst sjelden livskvalitet kan måles mot hvordan man ser ut i lite undertøy eller hvor mye man løfter
Lykke til å reisen...og etterpå.
