Ekstreme ytterpunkter

Du har sannsynligvis fått med deg "fitness-bølgen" som herjer landet. Stadig flere stiller i konkurranser der en konkurrerer om estetikk og prestasjon, enten samlet eller hver for seg. Den største eksplosjonen har nok skjedd blant damene, og da fortrinnsvis i bodyfitness og bikinifitness. Noen stiller seg svært kritiske til utviklingen, mens andre roper den velkommen. Hva som er riktig og galt på individnivå er selvsagt opp til en selv å bedømme, men hvordan er denne utviklingen egentlig på populasjonsnivå? Er det en bra eller negativ retning vi går i?

Sosiale medier på godt og vondt

Selv for undertegnede som jobber i treningsbransjen inntreffer noen ganger overraskelsen over hvor mye lesestoff, bilder og uttalelser det finnes overralt om kosthold og trening. Det flotte med det er at stadig flere blir truffet av opplysninger og budskapet om en sunn livsstil, hvilket vi i høyeste grad trenger. Bakdelen er at vi ofte får et polert og uriktig bilde av hva sunnhet handler om, og hvordan vi bør irettesette oss for å passe overrens med fitness-normen. Vi er mestre på å vise frem de sidene som ser perfekte ut, men ikke like flinke på å vise frem det som ikke er så bra. Jeg er ikke bedre selv.

Er det bra at instagram egentlig nå burde hete "foodgram" eller "fitgram"? Er det bra at stadig yngre jenter stiller i fitness? Er det bra at det snart er fakkeltog i gatene som følge av at cottage cheese har steget mye i pris, og er det bra at bloggere kommer med tips om hva man skal gjøre for å bli tynnere?

Svaret er: Nei. Og ja.

Plusser og minuser 

Først og fremst - den stadig økende fitnessinteressen har flere positive og negative sider. Det finnes eksempler på svært overvektige mennesker som har gått ned masse i vekt og stilt på scenen i etterkant som prikken over i'en i beviset på hva en kan oppnå med riktig trening og riktig mat. Imponerende. Det finnes også en haug av styrketrenende mennesker som stiller i fitness og synes det er kult å ha et mål, samt å jobbe mot noe. Også kult og fint for dem. Det finnes nå også stadig flere damer som endelig har fått "lov" eller sosial aksept for å trene, være sterke og ha muskler. Det er virkelig bra! Det er også fullt forståelig at de ønsker å vise det frem og for mange er det noe positivt. Det finnes flere flotte solskinnshistorier.

At 16 åringer og "alle" plutselig skal stille er kanskje noe mer urovekkende da dette krever svært høy disiplin, medfører en svært stor kontroll av alt som har med mat og trening å gjøre, og for mange innebærer en stor distansering fra sosiale settinger. Det er ikke bra og det er ikke en livsstil som passer for alle. At å stille i fitness er sunt er også en myte som kanskje fortjener en liten ripe i lakken. I det man står på scenen og folk flest tenker at de må leve utrolig sunt og være veldig sterke er sannheten at man i akkurat dette øyeblikket faktisk er på det mest usunne og svakeste fordi man over så lang tid har tynet seg ned i fettprosent. For damene betyr dette blant annet at menstruasjonssyklusen går i ubalanse. 



Det skal sies at å ha så lav fettprosent som mange av både damene og mennene har når de står på scenen sannsynligvis er lite problematisk over en så kort periode som det varer. Utfordringen er at mange oppfatter det som at dette er slik det skal være og etterstreber en form som er som fitnessutøvere året rundt. Noen klarer det(og blir sjelden lykkerligere), mens andre fortsetter den evige kampen uten å få til det som kan synes som både uoppnåelig og usunnt. Selv mange fitnessutøvere advarer andre mot å stille og jeg kjenner personlig flere av dem. Hvordan hver enkelt håndterer prosessen det krever å stille på en scene er nok svært individuell og ikke passende for alle som som prøver seg.

Når det gjelder bloggerne: bloggere og synlige mennesker forøvrig har at ansvar. Et ansvar om å formidle det som skrives eller uttales på en måte som er til hjelp for folk, i det minst ikke være til skade for folk. Dessverre har det, og er det eksempler på profilerte bloggere som kommer med uttalelser som gjør at man får lyst til å slå hodet i veggen til ukunnskapen forhåpentligvis ikke finnes mer. Slike ting kan for eksempel være anbefalinger om hvordan man skal gå ned til 40 kilo raskest mulig, og at man bare må venne seg til å være sulten. Ofte er det dessverre de uten kunnskap som gir synlige råd, og disse rådene følges noen ganger med uheldig utfall. 

På den andre siden finner man sunne forbilder som profilerer en sunn livsstil enten de har stilt i fitness eller ei. Og at de finnes påvirker andre til å bli litt som dem, for det er tross alt det vi ønsker - vi identifiserer oss med livet til de vi leser om, og har ting vi er interesserte i og skulle ønske var vårt eget. Det er bra så lenge de som skriver og de som leser forstår at alt handler om....

Det fine ordet balanse

Noen av de synlige menneskene jeg sikter til er forbilledlige eksempler på ordet balanse. De kan kanskje ha en livsstil som for mange virker ekstrem, men balanserer dette fint ut med å vise at "de også er mennesker" ved å vise at ikke alt alltid er perfekt og er nøye med å fortelle at det heller er intensjonen. Jeg ønsker her å trekke frem blant  annet Kristine Weber og Inger Houghton som etter undertegnedes syn er et bra og sunt forbilde for mange i ulike aldre.



Når denne balansen ikke lenger er en realitet og alt går over til å handle om å være perfekt hender det er det er fare på ferde. Stadig flere får det som omtales som "den fjerde spiseforstyrrelsen", ortoreksi. Ordet ortoreksi er sammensatt av orto- som betyr korrekt, og -reksi som betyr appetitt. Man blir opphengt i å ha et perfekt, sunt kosthold. Utfordringen og paradokset er at det går for langt og blir usunt. Det finnes ingen diagnose, men oppfattes som et økende fenomen. Det kan være vanskelig å vite når man har å gjøre med en person som lider av ortoreksi siden det ikke finnes noen diagnose og klare retningslinjer.

Men man kan helt fint kutte ut sukker, alkohol, og dårlig mat uten at man har et problem. Du har ikke ortoreksi i øyeblikket du ikke alltid ønsker å ta et kakestykke alle andre smaker på, eller dropper sukkerbrusen ved siden av måltidet til sidemannens store overraskelse. Her er det du som er smart. Det er når du begynner å straffe deg selv hver gang du spiser noe du "Ikke burde" og ikke under noen omstendighet kan tillate deg ting som ikke er "perfekt". Det finnes også mennesker som ønsker å leve med de som kanskje kan omtales som er tilnærmet perfekt kosthold uten at de har et problem med mat og følelser, og det er det som er noe av utfordringen.

Det er ingen tvil om at dette er et utfordrende emne. For hvor går grensen? Hva er greit, hva er for mye eller for lite og hva er for sunt? Det er selvsagt et drøss med negative faktorer med dette hysteriet når det går for langt, men samtidig kan de ikke måle seg med de negative følgene av det motsatte. De følgene smaker Norge og verden forøvrig mye på i disse dager. På en måte er derfor det store trenings og kostholdsfokuset som herjer i mange kretser ett av de viktigste hysteriene vi har.

”nei” maten finnes ikke

En av fordelene med å være fysisk aktiv og trene mye er at man også kan unne seg litt ekstra ting i ny og ne. Om du ønsker dette og samtidig har en kostholdsplan eller en tilnærming til kosthold som innebærer at du forsøker å holde vekten kan du bruke følgende strategi:

Om du spiser en liten sjokolade eller tar en bolle med litt sukker i kan du tenke: ”dette var godt. Jeg kutter bare litt ned på mengden på ett eller to måltider ellers i dag så er ikke dette noe problem”. For det behøver faktisk ikke være et problem. Å småspise godteri og andre produkter med masse sukker til hverdags er selvsagt ikke å anbefale, men alt handler om moderasjon.



Kjenn på det selv. Har du et psykisk sunt forhold til mat? Om ikke – innse at det ikke er noen små utskeielser et par ganger i uken eller måneden som ødelegger et ellers godt kosthold. Det er tanken på at du ikke kan som ødelegger.