Slankeoperasjoner, et helt personlig valg eller et samfunnstema?

Den siste uken har det vært et par interessante hendelser i denne debatten. Først gikk dokumentarfilmen om Jørgen Foss, ”Et lass av fett” og deretter ble det publisert en artikkel om en to-åring fra Saudi Arabia som er den yngste slankeopererte noensinne. To åringens BMI på over 41 og to mislykkede slankekurer var årsaken til slankeoperasjonen. (Dagbladet lørdag 21.09.2013)

Legene konkluderte med at å utføre en gastrektomi på en to åring er en trygg og effektiv måte å redusere fedme og dødelige følgetilstander på.

Her begynner jo spørsmålene. Dokumentarfilmen viste tydelig at Jørgen Foss ikke mente at noen hadde noe med verken hva han puttet i seg eller hva han spiste. Til dels kan man vær enig. Enkeltindividet har full råderett over eget liv, til et visst punkt. Det punktet kommer man til når regningen ender hos skattebetalere. Nå er det jo slik at Foss bestemte seg for å ta operasjonen privat grunnet lang ventetid i det offentlig og så langt er jo regningen til en viss grad i Foss sin egen lomme. Det utfordrende med dette er utsagnet han kom med i den forbindelsen: – Jeg skulle ønske av hele mitt hjerte at jeg kunne gjøre dette offentlig. Jeg betaler skattekronene mine med glede, men jeg forventer også å få behandling. Så sånn sett er jeg skuffet over at jeg ikke kunne få den behandlingen, men alle kan selvfølgelig ikke få alt de peker på.

Er det virkelig slik at om man betaler skattekronene har man krav på å få alt man behøver dekket, selv om det til dels er ens egen skyld? Ingen kan vel med sikkerhet si den hele og fulle årsaken til fedme, men de aller fleste er vel enige om at det i det minste til dels er egen skyld. Hva da med problemer som ikke er ens egen skyld, burde ikke de i det minste også dekkes?

Jeg tenker nå i første rekke på eldre på eldrehjem, mangel på sykehusplasser generelt, nekting av livsviktig medisin, mangel på kvalifiserte lærere i skolevesenet og mye mer. Det er sannsynligvis en bred enighet i at mange av disse samfunnsklassene er minst like uskyldig i egen skjebne som de som i det minste til dels er skyld i egne utfordringer.

Nå er det selvsagt slik at en artikkel som dette sikkert vil sette sinnene i kok hos mange. Forhåpentligvis kan debatten og synspunktene rundt dette holdes på sak og årsaken til at Foss nevnes i dette er hans eget initiativ til å ta del i en slik debatt og vise det på nasjonalt TV.

Hva koster det?

En slankeoperasjon i det private helsevesen koster ca 140.000 NOK. Aleris alene utførte 800 slike operasjoner i 2011 og hvert år utføres det ca 3000 slike operasjoner i Norge. Med den prislappen koster dette rundt en halv milliard kroner årlig (500.000.000 NOK) og dette er ikke iberegnet kostnader knyttet til senkomplikasjoner, oppfølging og annet. Oppfølgingen i ettertid er ikke gratis og utføres i de fleste tilfeller hos fastlege og påfører dermed det offentlige helsevesenet (les: skattepenger) betydelige kostnader.

Det er selvsagt noen reduksjoner i helsekostnader knyttet til denne typen operasjoner også, men spørsmålet er om man ikke kunne fått disse fordelene med andre tiltak enn slankeoperasjoner.

Til sammenligning ser man at en sykehjemsplass har en kostnad på 750.000 NOK pr år (KOSTRA, hentet fra NHO 2010). Dette betyr at slankeoperasjonene "koster" 600 sykehjemsplasser pr år. Om man da benytter seg av tanken om at 50% av operasjonene kunne vært unngått med riktig veiledning ville Norge hatt 300 flere sykehjemsplasser til eldre pr år. Om de som bygde landet og bidro til at vi har dagens muligheter ikke burde prioriteres så vet ikke jeg...

En annen sammenligning er lærere. De som skal bidra til at Norge er konkurransedyktig i fremtiden ved å gi kunnskap til de yngre. En gjennomsnittlig grunnskolelærerlønn ved oppstart er 395.000 pr år og en sykepleier koster omtrent det samme (33.600 NOK/mnd).

Med sosiale avgifter og feriepenger koster derfor disse to ca 500.000 NOK pr år og 1000  lærere eller sykepleiere kunne hatt lønn dersom slankeoperasjonene ikke var nødvendige eller 500 dersom behovet var halvert.

En sykehusplass koster gjennomsnittlig drøyt 5000 NOK pr døgn og slankeoperasjonene koster 100.000 sykehusdøgn eller 273 personer innlagt på sykehus i et helt år.

Det finnes mange andre eksempler som kan vise dette og jeg påstår ikke at slankeoperasjoner i blant kan være nødvendig og livsreddende. Det jeg påstår er at det finnes andre metoder også. Veiledning rundt aktivitet og kosthold, motivasjonshjelp, støttegrupper, trening på grønn resept, personlige trenere og kostholdsveiledere i samarbeid med leger og helsevesen... Listen er lang.

Er det lettere for slanke å si nei til sukker og søtt?

Jeg våger å påstå at suget etter søtt og fet mat er tilstede hos de fleste. Det er absolutt ikke slik at slanke mennesker ikke har noe søtsug og at det er lettere for de å holde seg unna usunn mat. Om man ser på gjennomsnittsmennesket så tror jeg alle har de samme behovene og det samme suget. På lik linje som en slank person må si mer nei enn ja til usunn mat er reglene like for overvektige. Det samme med aktivitet. Det er neppe så veldig mye enklere for et slankt individ å ta på seg joggeskoene en kald lørdag morgen for den gåturen enn det er for en overvektig. Kampen er tilstede for oss alle.

Tilbake til to-åringen. Jeg lurer på hvem som kjøpte guttens mat og hvem som serverte den. Nå kan det være underliggende faktorer som er ukjente og som har skapt dette problemet, men om det nå ikke er slik, hvem sin skyld er deg egentlig? Jeg våger å påstå at det i de fleste hjem er mor og far som bestemmer over to-åringen og at det helt sikkert finnes andre muligheter enn en slankeoperasjon på en to-åring. Jeg skal ikke påstå at jeg kjenner verken familen eller kulturen og kan si hva som er riktig. Det jeg derimot kan si er at det sikkert hadde vært noen andre tilgjengelige alternativ om man virkelig hadde lett.

Og, hva med Foss sitt første måltid etter slankeoperasjonen? Joikaboller og potetmos. Du kan sannsynligvis slå opp i alle artikler noengang skrevet om god ernæring og du vil neppe finne joikaboller og potetmos som et av de bedre alternativene.

Dette er også noe som virkelig engasjerte. Facebook og sosiale medier var fulle av kommentarer om matvalget. Matvalget kunne vært bedre...uten tvil.

Betyr dette at alt skal være perfekt og at alle bare skal spise sunn mat? Selvsagt ikke. Det finnes mange aspekter av livet og en av de som er knyttet til velvære er nettopp mat og drikke. Det handler vel bare om de valgene man tar mesteparten av tiden.

I egen familie har jeg en helsesøster. Hun forteller med stor frustrasjon om de utfordringene hun daglig støter på i håndteringen av barn og foreldre rundt temaet overvekt og fedme. Ingen har sagt at denne kampen er enkel. Man skal i stor grad kjempe mot instinkter som ønsker velvære, hygge, god smak og behag og kampen har aldri vært enkel. Uansett så er det faktisk en kamp, daglig, på lik linje med mye annet i livet. Det er noen kamper man velger å ta fordi sluttresultatet blir bedre. Man velger å studere ekstra selv om man ikke alltid har lyst, fordi karakterer er viktig og vil være nødvendige for resten av livet i mange tilfeller. Om noe er avgjørende for resten av livet så er det vel i det minst å kunne beholde livet og helsen så lenge som mulig. Et av argumentene til Foss er nettopp at han vil leve og dermed er det noen valg som må tas.

Utfordringen er når helsesøstre eller personell ser problemet, men fordi ressursene ikke strekker til må de sitte og se på at de ikke får gjort jobben sin. Ikke en gang, men mange ganger...

Hva kan man da gjøre? Det er ingen enkle svar på dette og uansett hvilke råd man kommer med vil det være motstand noen steder. Jeg våger allikevel å komme med noen mulige løsninger.

Hva ville jeg gjort om jeg var helseminister?

• Senket prisene på sunn mat såpass mye at økonomiske argumenter ikke skulle finnes for ikke å ha råd til det
• Økt avgifter på sukkerholdig og fet mat
• Innført ernæringslære  som fag fra barnehagen og gjennom alle skoleår
• Innført sunn skolemat på alle skoler
• Økt fysisk aktivitet i skolen til minst en time hver dag
• Forbud mot brus og sukker på alle skoler
• Økt ressursene til helsesøstre og helsestasjoner
• Gitt obligatorisk opplæring på helsestasjon til alle foreldre om ernæring, fysisk aktivitet og helse
• Gitt arbeidstager en time fri på dagen i ordinær arbeidstid for å være fysisk aktiv
• Gitt reduserte helseforsikringspremier knyttet til individer som kan dokumentere fysisk aktivitet og godt kosthold
• Trening på grønn resept for individer med vekt og helsemessige utfordringer med streng oppfølging
• Bonusordringer ved reduksjon eller opphør av medisinbruk for ansatte som endrer livsstil
• Rabatterte forsikringsløsninger til bedrifter som viser og kan dokumentere tiltak som øker aktiviteten og stimulerer til en sunn livsstil blant sine ansatte

Selvsagt er det ikke lett å gjennomføre alle disse tiltakene uten å møte utfordringer, men et sted må man begynne. Ved å innføre skolemat, fysisk aktivitet og obligatorisk undervisning i skolen kan man medvirke til et økt aktivitetsmønster og forbedret innsikt i faktorer som påvirker helsen og ved å oppfordre og gi bonuser til mennesker som tar hånd om egen helse kan man gi en liten gulrot i den enden. Omorganisering av ressurser vil jo da være et nødvendig tiltak og jeg er helt sikker på at velstående Norge kunne funnet de nødvendige ressursene som er nødvendig.

Det er selvsagt viktig å poengtere at individer som av uforskyldte årsaker har helsemessige utfordringer skal ivaretas og gis all hjelp de behøver. Men, mesteparten av ansvaret for andre enn disse bør man gi til enkeltindividet og til foreldre. Ved å tilrettelegge for at det å skape og opprettholde egen helse blir enklere har man i det minste gitt et verktøy for at man kan løse mange av utfordringene selv.

Hva ville jeg gjort i egen stue?

• Ikke handlet inn sukkerholdig og fet mat og hatt det tilgjengelig. Man spiser sjelden det man ikke har.
• Satt av visse tider til å nyte usunn mat om det er ønskelig. Mat er en vei til nytelse og ved å ha friheten til også å kunne nyte det blir det enklere enn å gjøre det forbudt.
• Satt av tid til lek og aktivitet i familiesammenheng
• Oppfordret og implementert kunnskap om ernæring inn i barnas liv fra så ung alder som mulig. Det er forskjell på informasjon og belæring.
• Innføre regelmessige måltider og rutiner for å gjøre mat til en positiv og sosial sak
• Økt egen evne til å lage god og sunn mat
• Ikke forholdt meg til ”dietter” og ”slanking” men til en sunn livsstil

Nå har det seg slik at om noen dager står jeg foran de samme utfordringene som andre foreldre gjør. I mitt hus vil det bo to små jenter som like mye som andres barn behøver riktig råd og veiledning. Privilegiet er å få lov til å bidra til å oppdra et menneske som andre mennesker liker og en person som etterlates med de beste ressursene mulig.

Den viktigste ressursen: deres helse.

Everything without health is nothing…
- Ordtak

Meningen med denne artikkelen er ikke å verken være belærende, men å få til en debatt der hver enkelt av oss bidrar til å finne løsninger på vekt- og helseutfordringen vi har. Om man ikke kan gjøre det på nasjonalt- eller internasjonalt nivå så kan man kanskje gjøre det i eget hus. Og, om alle gjør det i eget hus er faktisk problemet løst.

Hva ville du gjort om du var helseminister...?

Jeg kommer ikke til å be dere om mye. Det eneste jeg ønsker er at dersom du mener vi er inne på noe og har et forbedringspotensiale som kan hjelpe hele det norske samfunnet, så håper jeg du engasjerer deg litt. Om ikke annet at du reflekterer litt ekstra over dine valg og din påvirkning på de rundt deg. Trykk LIKER på Facebook og del artikkelen slik at vi kan få en debatt rundt dette som forhåpentligvis kan gi hjelp til de som trenger det, omdirigere ressursbruken, skape engasjement og gjøre en forandring.

Et lite bidrag er veldig mye bedre enn ingenting...

Som alltid, når vi vet bedre gjør vi bedre.

Hvis ikke deg, hvem da? Hvis ikke nå, når da?

Og igjen, hva ville du gjort om du var helseminister...?