Frokost. Familien står opp og tiden er litt knapp. Begge barna skal kles og mates samtidig som både mamma og pappa skal gjøre sitt. Det er ikke så lett å få i barna våre mat om morgenen så i tyr til den enkle løsningen. Honni Korn og melk. Javisst er det litt sukker, men det er vel bedre enn ikke noe. Et glass appelsinjuice og en yoghurt og saken er biff. Barnehagen på den minste og skole på den største. Barnehagen har kontroll på maten, i hvert fall tror jeg det…en stund til. Vi betaler jo tross alt noen hundre kroner til for matpenger.
Matpakken sendes med den eldste. Ikke for at vi har så mye tid til å lage matpakke, men et par skiver hvitt brød med smør og salami klarer vi alltids å diske opp med. En Litago sjokolademelk så bør det jo være bra. Det er jo tross alt slik at hun liker det veldig godt. ”Sånn går no´dagan´…”
En dag når jeg bestemmer meg for å hente litt tidlig i barnehagen kommer jeg midt i maten. De må jo ha litt ettermiddagsmat. Barnehagen og personalet er i full å servere 23 unger på avdelingen og korteste veien til mål er å lage noe som alle liker. Knekkebrød eller hvitt brød med Prim eller majones, eller til og med begge samtidig er en vinner…og selvsagt spiser barna. Det er jo godt.
På vei hjem henter vi eldstemann. Dagen har vært ganske bra, men hun er litt sulten. Vel hjemme stuper vi in i skapet. Siden det er så nær middag disker vi opp med en yoghurt. Yoghurt er jo sunt og denne med de sjokoladebitene holder henne gående til middag.
Middag ja. Det har vært en lang dag og det tar litt for lang tid å lage middag og siden alle er så sultne så kan vi jo bare hive innpå en pizza. Den er jo nøkkelhullsmerket også. Den minste får det vanlige glasset: lasagne.
Kveldsmaten er dagens siste stopp og en liten skål med Honni Korn gir det siste påfyllet til den eldste og litt yoghurt til den minste setter punktum for dagen. Litt saft nå så er det natta….
Jeg skulle ønske at dette ikke var tilfellet men siden jeg til tider jobber med oppfølging av kunder så er dette ikke en helt uvanlig historie. Dessverre handler det i mange tilfeller om en kombinasjon av uvitenhet, tidspress, økonomi og innsats og det er ikke alle disse faktorene man kan påvirke. Det vi kan påvirke er uvitenheten. Vi har muligheten til å bidra med kunnskap og forståelse. Det krever at vi har kunnskapen selv og at vi gjør en innsats for å formidle den videre. Det hører med til sjeldenhetene at mennesker som blir gjort oppmerksom på hva de kan gjøre bedre, ikke lytter. De fleste ønsker hjelp, de fleste er villige til å gjøre endringer til det bedre om de bare blir gjort oppmerksom på det.
Det er relativt lett for de med kunnskap å vite hva som er smart og sunt, men det er ikke slik at det er like naturlig og forståelig for de som ikke har brukt tid på å sette seg inn i dette, på lik linje som at vi også har felt vi er mindre bra på.
Alle som kjører bil vet at man ikke fyller bensin på en dieselbil. Det er en selvfølgelighet for de aller fleste i dag. Men, hva om du ikke vet at det er en forskjell? Hva om du tror at drivstoff er drivstoff og at du aldri har blitt forklart hva som er forskjellen? Ville det vært like selvfølgelig da?
Det norske samfunnet er fullt av mennesker med masse kunnskap innen ernæring og trening, men allikevel blir vi mer og mer overvektige. Det er et sprik mellom det vi vet vi bør gjøre og det vi faktisk gjør og den dagen vi aksepterer det kan vi komme en vei.
AFPT har som mål å gjøre Norge til verdens sunneste land og med alle ressursene vi besitter, all kunnskapen vi har og den lille mengden mennesker vi har sammenlignet med andre land er vi en av de landene der denne målsetningen er oppnåelig. Om vi alle bidrar med det vi kan der hvor det behøves vil våre barn vokse opp i et land med de beste samfunnsmessige og helsemessige forutsetningene for å leve et langt liv.
Min rolle som far er enkel: jeg skal gi mine barn de beste forutsetningene for å klare seg etter at jeg er borte. Den dagen der vi alle er borte kommer og det vi etterlater oss er verktøy som gjør de som kommer etter oss har muligheten til å nyte livet på beste måte.
Veien dit krever at vi gjør en innsats. Den krever at vi gjør noe uten at vi ikke får noe annet tilbake enn et klapp på skulderen og en god følelse når vi legger oss på kvelden.
Med ordene til Ralph Waldo Emerson:”…to know one life has breathed easier because you have lived, that is to succeed…”
