Uavhengig av hva årsaken bak en tragedie er, har dessverre de fleste av oss kjennskap til en nær eller fjern som har vært utsatt for en ulykke på en eller annen måte. Jeg kjenner personlig flere som har fått livet snudd på hodet på et lite øyeblikk uten at det var deres egen skyld. Listen over hva som har skjedd er noe lik dette:
- Frontkollisjon i bil med påfølgende brudd i hele kroppen, bevisstløshet og innleggelse på Sunnaas Sykehus.
- Lam i ett eller begge bena og rullestolbruker etter ryggoperasjon.
- Proff MC-kjører som har blitt kvestet og ødelagt i ulykke.
- Stupeulykker i basseng
- Grov mishandling
- Fallulykke fra stor høyde
Alle disse menneskene har blitt utsatt for vold i ekstrem grad i disse ulykkene. Alvorlige og mange benbrudd, lammelser, nakke og ryggbrudd og en hel del andre ting har skjedd. Jeg har de siste årene også støtet på mange mennesker i jobben som personlig trener som har opplevd alvorlige ulykker. Slike ting som nevnt over bryter et menneske fullstendig sønder og sammen. Når en er vant til å være funksjonell og funksjonsfrisk, og plutselig blir fratatt all evne til å gjøre alt fra vanlige gjøremål til å trene det man er glad i gjør det noe med hodet. Man får ofte et sammenbrudd, og det kan ta lang tid å akseptere det nye tilværelsen. Fellestegnet for alle eksemplene jeg nevner er:
* De har fått beskjed av legen(e) om at de aldri kan gå selv igjen.
* De har fått beskjed av legen(e) om at de aldri kan trene igjen.
* Noen har fått beskjed om at de kan gå, men aldri belaste ryggen med mer enn kroppsvekt igjen.
I 80% av totalt 10 tilfeller som jeg har støtet på har legene tatt feil. Dette er ikke representativt og ville antakelig ikke tilsvart tall fra en større gruppe mennesker i samme situasjon i en fiktiv studiesammenheng, men glem det for ett øyeblikk. 8 av disse 10 personene har motbevist det de fikk beskjed om av legene da de var helt på bunn. For meg er det urovekkende.
Hvorfor fjerne alt håp?
Se for deg at du er i en av situasjonene jeg har beskrevet over. Du har hatt et alvorlig traume som har gjort deg sengeliggende og passiv. Du klarer ikke bevege deg slik du kunne og dette er selvsagt et stort nederlag. Legene fortelle deg at du aldri kommer til å kunne gå igjen og at du må belage deg på et liv i rullestol. Slik jeg ser det vil responsen til personene som mottar denne beskjeden ofte være enten:
- At alt håp forsvinner. At de blir totalt nedbrutt og gir opp.
Eller
- At de tenker ”ikke faen, jeg skal bevise at du tar feil”.
Man vet aldri hva slags person, hva slags psyke og mentalitet man har å forholde seg til når man gir slike beskjeder. Selv om jeg naturligvis forstår at leger av etiske årsaker ikke kan late som at folk skal bli friske om de ser at det er null sjanse for det, skjønner jeg ikke at man kan fortelle en person at alt håp er ute dersom det viser seg å være feil. Hva om de treffer en person som aksepterer svaret fra legen og tolker det som en fasit, men som potensielt kanskje kunne blitt bra eller bedre igjen? Finnes det noen av dem? Det tror jeg absolutt.
Ett eksempel kan du se i videoklippet under. En fantastisk historie som belyser nettopp det jeg tar opp. Hvorfor ta vekk alt håp dersom det faktisk finnes håp? Hvorfor ikke vente lenger før man sprer det dystre budskap? Hvorfor ikke gi det en sjanse?
Leger flest er ikke terapeuter eller trenere. Det skal kunne masse om mye og er flinke til å være spesialisert på nettopp det. Når det er snakk om opptrening og trening er det imidlertid terapeuter som fysioterapeuter, naprapater, osteopater, manuell terapeuter, kiropraktorer og dyktige PTer som bør inn i bildet. Derfor bør heller ikke leger slik jeg ser det være for bastante i uttalelser som ikke er deres eget ekspertområde(med mindre en helsevurdering tilsier noe helt sikkert), og heller la de som er best på disse feltene slippe til for å gi sin vurdering i samråd med legen. Burde noe endres? Burde det flere vurderinger til før alt håp tas vekk? Jeg tror det.