Morgan Moen

Å jobbe som personlig trener

Det var helt tilfeldig at jeg endte opp som PT. Vi skulle ha praksis da jeg gikk 3. året på NIH og da kontaktet jeg nærmeste SATS senter. Da jeg kom dit sa senterlederen at de trengte PTer og lurte på om jeg ville begynne der. Jeg hadde ingen planer etter jeg var ferdig med bachelorgraden og tenkte det kunne være noe å prøve. Det passet meg veldig godt og jeg har jobbet fulltid som PT siden det (2011).

Noe av det mest interessante er å se og lære om hvor forskjellig folk er, ikke minst når det kommer til trening. Jeg har selv drevet med idrett og trent regelmessig fra jeg var 6 år og har gode assosiasjoner med trening generelt. Det man innser etterhvert som man trener mange forskjellige mennesker, er at dette ikke er tilfelle for de aller fleste. De fleste er ikke veldig glade i å bli slitne. De fleste syns ikke at styrketrening er så ekstremt gøy og de syns ikke det er så komfortabelt å gå inn på et treningsenter hvor alle ser deg. Mange har i motsetning til meg ikke så gode minner fra gymtimene på skolen.

Fått mer respekt for de som "våger"

Det har vært veldig lærerikt å få en mer oversiktlig forståelse over hva majoriteten av norges befolkning egentlig tenker om trening. Jeg forstår mye bedre nå hvorfor det er utfordrende for mange (av ulike årsaker) å komme i gang med trening og bare det å ta steget inn på et senter. Og ikke minst har jeg fått mer og mer respekt for de som faktisk “våger” å begynne å trene med meg når de ikke har noe særlig med erfaring fra før av. Derfor er det ekstra gøy når jeg ser disse personene gå fra å være helt uerfarne og utrente til å faktisk like å trene og vri om tankene sine i forhold til hvordan de har sett på trening tidligere.

Det er for meg som hos mange andre PTer, muligheten til å påvirke livet til mennesker. Ved å trene og følge opp noen, spesielt over lengre tid, så har man større innflytelse enn man tror. Det å se hvordan en person kan utvikle seg, føle mestring, ha det gøy, gi av seg selv og i noen tilfeller forandre livet sitt totalt, gir mer tilbake enn det jeg føler jeg gir som PT. Man blir ydmyk av å komme så tett innpå mange mennesker der alle har sin historie og alle sliter med sine ting som de ikke nødvendigvis snakker med så mange andre om. Å kunne være en som hjelper til på veien gjennom trening er ganske spesielt.

Gode svar og inspill

Det er ikke uten grunn til at dette svaret går igjen – studentene og kollegaene. Å kunne sparre og diskutere fag med forelesere på dette nivået er gull verdt. Det gjør at jeg må holde meg oppdatert på ny forskning for å kunne henge med og jeg får alltid gode svar og innspill om det er noe trenger hjelp til. 
Men uten studentene er vi ingenting – de er selvfølgelig hele grunnen til at vi har jobb. Man lærer ekstremt mye av å lære bort og det er et stort privilegium å få lov til å forelese. 
“Ferske” studenter har ofte et litt annerledes og friskt syn på ting enn det vi forelesere har. Det å hele tiden kunne få disse andre synspunktene og spørsmålene rundt det man jobber med mener jeg er viktig for å ikke ende opp som en dinosaur med tunnelsyn som har svaret på alt.
Det er så gøy å se tidligere studenter som ender opp ute i markedet og hjelper andre mennesker som trenger det. Samtidig blir de en del av AFPT-familien og mange av de møter man på igjen senere ved en eller annen anledning. Det gir en veldig god følelse å se tidligere studenter lykkes i jobben.

Hvorfor foreleser for AFPT?

Noen av grunnene står nevnt ovenfor, i tillegg er det andre ting som gir AFPT den kvaliteten det har. Det er blant annet de menneskene man ikke ser oftest – administrasjonen. Det legges ned enormt mye arbeid for å få hele AFPT “hjulet” til å gå rundt og det er dette arbeidet som gjør at vi forelesere kan fokusere på det vi skal levere i klasserommet. 

Jeg har selv tatt min PT-utdannelse på NIH og har tidligere forelest for SAFE Education. Jeg mener derfor at jeg har et grunnlag for å kunne sammenligne. Både NIH og SAFE har god kvalitet på utdannelsen (noe jeg antar de andre aktørene i markedet også har), men jeg vil påstå at AFPT leverer best når det gjelder faglig innhold (pensum), forelesere, videreutdanning og service.